Bymisjonær?

Da jeg var ansatt i IBM, ble jeg kalt en IBMer. Til og med min kone var, i alle fall på et tidligere tidspunkt, med i den «familien». Etterhvert følte vel min kone ikke så stor tilhørighet: Fellesarrangementer med partner/ektefelle ble kuttet ut. Til og med arrangementer med de ansatte ble kuttet ned til et minimum. Det fellesskap og den samhørighet mellom de ansatte («IBM-kulturen»), som faktisk tidligere var et kjennetegn for IBM ( i alle fall i Norge), ble fullstendig utradert. Nå var det kun bunnlinjen og aksjekursen som var vesentlig. Det var mye snakk om de ansatte som «den viktigste ressursen» og mye annet bla bla, men det var etterhvert dessverre mest festtale og lite realitet.

I første halvdel av mars 2014 ble jeg ansatt i Bymisjonspartner AS (i praksis jobber jeg i Stiftelsen Kirkens Bymisjon Oslo – SKBO).
I SKBO er det en litt annen kultur enn det jeg var vant til fra IBM.

For det første: «Slagordene» er ikke bare slagord: Det er noe som etterleves i praksis, også internt: «Rom for alle» ser også ut til å bety at det er rom for en 60+-åring. Jeg ble jo ansatt, på tross av min alder (forstår ennå ikke hvorfor).

For det andre: Hele kulturen i SKBO virker gjennomsyret av inkludering. Følte meg velkommen og «sett» fra første dag – av mine nærmeste kolleger og av ledelsen. Dette er ikke til forkleinelse av relasjonen til mine nærmeste kolleger og venner i IBM, som jeg hadde og har et godt forhold til, men i SKBO føles det likevel annerledes. I IBM jobbet jeg primært for å få min lønn, uten at jeg hadde de store «følelsene» for bedriften. I SKBO jobber jeg fordi jeg virkelig ønsker at virksomheten skal oppnå sine mål, og hvis jeg kan bidra på min måte, har jeg lykkes.

Jeg ble vel aldri en ordentlig misjonær for IBM, skjønt de første årene var jeg veldig stolt over å være ansatt i det selskapet.

Jeg vet faktisk ikke om jeg, i kraft av min administrative stilling på hovedkontoret, kan få lov til å kalle meg en Bymisjonær, skjønt: Hadde vært fint å kunne kalle seg det!!
Vet ikke hva som kreves, og det bør kankje være en «tittel» som henger høyt. Uansett: Jeg er utrolig stolt av at jeg kan være med å (forhåpentligvis) bidra på min måte i dette fellesskapet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Please reload

Vennligst vent ...