Om tro

Tro er vanskelig. Jeg strever med det. Mange strever med det. Tro kan overta der viten ikke strekker til. I «gamle dager» gjaldt det ganske mange områder. Etter hvert har vitenskapen vunnet frem på de fleste områder, og i dag er «tro» et marginalt område, i alle fall hvis man stoler på det vitenskapen har kommet frem til. Og det gjør jeg. Selv om det senere kan vise seg at ting er feil og må revideres.

De fleste tror på et eller annet. Selv ateister (mener jeg) tror på noe: at ingen guder eller overnaturlige krefter finnes. Det er også en tro; noe som ikke kan bevises. Heller ikke kristendom, eller andre religioner for den saks skyld, kan naturligvis bevises: dette er tro, og man kan velge å tro eller ikke tro.De «verste» folka jeg vet om, er dem som har funnet «Sannheten«, og er overbeviste om at det de tror på og har lest, er det eneste rette. Disse folka finnes i alle leire: Kristne, muslimske, mosaiske, hinduistiske, budhistiske, profane organisasjoner (som Humanistisk Forbund og lignende) og andre. Hos disse er det umulig å trenge gjennom med motargumenter. Alt blir tilbakevist ved henvisning til deres forståelse av sin egen lære.

Så vidt jeg vet, var begge mine foreldre medlemmer i Statskirken da jeg ble født. Det var lite eller ingen snakk om religion hjemme. Jeg vet ikke hva min far trodde på (om noe, utenom solidaritet og medmenneskelighet, da), men min mor hadde vel fått kristendommen inn med morsmelka. Mormor og morfar hadde vært medlemmer i Blåkors (som jo er en kristen organisasjon), men jeg mistenker at det var mer min mormor enn min morfar som støttet opp om dem selv om min morfar spilte i Blåkorsmusikken. Mamma fortalte at hun følte seg mest hjemme i «Metto» (Metodistkirka) uten at vi snakket noe mer om det. Hun var sikkert det man vil kalle en hverdagskristen: Trodde nok på Gud, men gikk i kirka bare når det var dåp, konfirmasjon, bryllup eller begravelse. Vi hadde aldri bordbønn eller ‘sang for maten’ hjemme. Heller ikke noen andre religiøse ritualer.

På skolen på den tida var det salmesang og bibelhistorie. Selvsagt setter det spor. Jeg satte ikke spørsmål ved sannhetsgehalten i det som ble sagt. Jeg var bare på søndagsskole noen få ganger. Husker ikke hvorfor det ble så relativt sjeldent, men jeg tror ikke at jeg akkurat ble ansporet hjemmefra til å gå der. Husker likevel at jeg fikk noen «fisker i garnet» eller «stjerner i boka».

Da vi flyttet opp på Tinnheia ble det en periode med en kristen barne-/ungdomsklubb hos en privatperson i nærheten, og også noen ganger på skolelaget da jeg begynte på ungdomsskolen på Grim. Husker godt at jeg følte meg litt utenfor blant alle dem som hadde funnet et bibelvers og et «vitnesbyrd» å fremføre. Følte meg aldri hjemme der: Jeg hadde jo aldri noe å si!

Etter hvert ble kirka en «fremmed», og i mange år betraktet jeg meg selv som ateist. Selv da vi giftet oss i kirka i 1977 hadde jeg ikke noe forhold til kirka. Hadde ikke meldt meg ut, og giftet meg i kirka fordi Ragnhild ønsket det.

I mange år hadde jeg altså ikke noe forhold til kirka, men meldte meg likevel ikke ut. På fester kunne jeg slå opp i en Bibel, lese fra et tilfeldig sted for deretter å holde en absurd «preken» over hva jeg hadde lest; til stor munterhet (tror jeg) for tilhørerne.

En eller annen gang på nittitallet må vi (Ragnhild og jeg) ha blitt dratt med litt i kirka igjen. Kanskje var det via Maria (da: Aadland) som i deler av sin gymnastid vasket hjemme hos oss? Jeg husker ikke helt hvordan jeg/vi kom med, men etter ei stund var jeg med i ei (veldig konservativ) bibelgruppe og ble også kasserer for Frogn menighetsråd (tror jeg det var). Husker ikke hvordan jeg havnet der, men en tid tenkte jeg også veldig mye på hva jeg kunne gjøre og ikke kunne gjøre (hva er egentlig «synd»?). Følte meg ikke helt hjemme i den bibelgruppa, men det var jeg for høflig (eller for lite modig?) til å si. På den tida hadde vi en sogneprest som jeg syntes holdt utrolig kjedelige prekener, men når vi snakket med ham under kirkekaffen eller på tomannshånd, var han mye mer åpen og litt «radikal» i sine synspunkter.

Etter hvert skled jeg (og Ragnhild) mer og mer ut av det kirkelige miljøet her i Frogn. Jeg hadde også store problemer med trosbekjennelsen. Selv i dag har jeg problemer med den. Den bygger jo på myter og bilder som noen dessverre tar veldig bokstavelig. Dessuten var det holdninger i kirka som jeg ikke kunne stå inne for, spesielt holdningen til homofile som jeg syntes var helt forferdelig.

For mer enn ti år siden ( i 2011) meldte jeg meg ut av Statskirken og inn i Unitarforbundet. Jeg trodde da at dette var et religiøst samfunn med Jesus som et stort forbilde, men med færre (eller ingen) dogmer. Han som var leder, forsvant ut (om det var før eller etter at jeg meldte meg inn er jeg ikke sikker på), og Kjell Morten Bråten ble ny leder. Kjempefin fyr!! Hans store interesse var (og er) seremonier: Vie folk (det tror jeg han liker aller best) eller avholde andre seremonier som navnedagsfeiring, ungdomsmarkering og til og med begravelser. Det religiøse eller guddommelige ble egentlig helt borte: Folk kan tro på hva de vil.

I 2014 fikk jeg jobb i Kirkens Bymisjon, og der følte jeg meg veldig hjemme: Jeg kunne skrive under på alt det de sto for og alt de gjorde (og det de står for og gjør i dag). Jeg var utrolig privilegert som fikk den jobben: Jeg hadde passert seksti år, og likevel ble jeg altså innkalt til intervjuer og så ansatt som Controller ved hovedkontoret. Det var stort!

Jeg følte behov for noe mer organisasjonsmessig enn å være med i et trossamfunn som ikke hadde noen spesifikk tro, men da Kjell Morten kom på kant med sentrale medlemmer i forbundet og nærmest ble «kastet» som hovedforstander, følte jeg at jeg måtte bidra. Jeg var (og er!) jo glad i denne mannen, og forbundet og virksomheten der var livet hans. Sammen fikk vi laget et brev som ble sendt ut til medlemmene vedrørende det som hadde skjedd og hvor vi forlangte nytt møte. Parallelt satt jeg og utarbeidet et revidert forslag til vedtekter. Disse ble så vedtatt på et ekstraordinært møte i forbundet 4. desember 2016 som jeg selv var møteleder for. Jeg styrte vel møtet med ganske så «hard hånd», og «opposisjonen» (tror det kun var en på møtet) fikk ikke gjennomslag for sine synspunkter. Vedtektene slo blant annet fast at hovedforstander (dvs. Kjell Morten) ikke er på valg. Da følte jeg egentlig at jeg hadde gjort mitt. Unitarforbundet er veldig bra, men jeg følte jeg hadde behov for noe mer. Sendte derfor en e-post til Kjell Morten i juli 2017 hvor jeg beskrev mitt dilemma og ønsket om å bli medlem i Den norske kirke igjen. Resultatet til slutt var at han sendte meg en e-post hvor han bekreftet min utmelding.

Jeg er altså nå medlem av Den norske kirke. Meldte meg inn sommeren 2017. Husker ikke hvor jeg sa eller skrev det, men iallfall hadde Oddrun (Remvik) fått med seg at jeg hadde uttalt at hvis Kari (Veiteberg) ble valgt til biskop, så skulle jeg melde meg inn i kirka igjen. Før Kari ble valgt, hadde jeg snakket med Gjermund Stormoen om ei «grønn gruppe» i Frogn menighet, og han spurte om jeg kunne bli med. Jeg svarte, som sant var, at jeg ikke var medlem, men at jeg kunne melde meg inn. Noe jeg gjorde. Da Kari ble valgt, fikk jeg ei påminning fra Oddrun, og jeg kunne svare tilbake at jeg hadde «tatt seieren litt på forskudd».

Det (at jeg har meldt meg inn i Den norske kirke igjen) har jeg ikke angret på: Kirka er blitt mye åpnere og bedre på mye av det jeg savnet tidligere, for eksempel holdningen til samkjønnet ekteskap.

Jeg har vel, frem til nå i dette skriveriet, skrevet utrolig lite om tro. Mest om min reise gjennom livet uten eller med tro. Faktum er: Jeg har ALDRI hatt en religiøs opplevelse. Jeg har aldri erfart at Jesus eller Gud er «nær». Jeg har bare bestemt meg for at jeg vil tro at det finnes en Gud, og at denne guddommen manifesterer seg like godt i «vår» religion som i andres religioner. Men jeg kunne kanskje ha vært muslim hvis jeg hadde vokst opp i et land der islam er hovedreligionen. Tror vel egentlig at vi tror på den samme Skaperen.

En liten digresjon i den forbindelse: For en del år siden ble jeg Facebookvenn med en fra urfolket i USA (Naiche Balachu). Han brukte tydeligvis google translate på mye av det jeg skrev på norsk, for han responderte på en del innlegg. Han skrev jo selv på engelsk (som jeg forstår, stort sett), og han hadde blant annet mange innlegg om kulturen til folket sitt og også en del innlegg om det mer åndelige. Mitt inntrykk er at han da skriver om «the Creator», og at dette ikke (nødvendigvis) var vår kristne Gud.

For det er kanskje Skaperen jeg tror på: Guddommen som satte i gang alt. Nedtegnelser, inkludert Bibelen, er ikke «Guds ord», men historier nedskrevet av mennesker. Sikkert (og forhåpentligvis) inspirert av Skaperen, men Bibelens bøker er tross alt skrevet ned for snart to tusen år siden, eller mer for GT, og basert på det erfaringsgrunnlag og det verdenssyn som eksisterte på den tiden. Sammensetningen av Bibelen ble jo «politisk» vedtatt, og er ikke en «gudgitt» samling av skrifter. Hvorfor skal, for eksempel, Paulus tillegges så stor vekt? Hans brev er kommunikasjon til menigheter i ei tid helt forskjellig fra vår (og med helt andre standarder med hensyn til menneskeverd og likestilling).

Alle våre (dvs. den Norske kirkes) dogmer og ritualer er noe som er utviklet av mennesker over tid. Det er ikke noe «gudgitt». Vi vet jo nå for eksempel at Maria i de eldste skriftene ikke var omtalt som jomfru, men snarere som ung kvinne. Hvis vi tar for oss trosbekjennelsen:

Her blir ordet ‘jomfru’ brukt igjen, noe som burde være endret. Jesus kan ikke på en gang være ‘unnfanget ved den Hellige Ånd’ og også i kong Davids slekt; Det var Josef som visstnok var i Davids slekt, og da må vel også han være faren? Jesus farer ‘ned til dødsriket’ og ‘opp til himmelen’: Er dette altså geografiske steder? Hvor i det indre av jorden er dødsriket og hvor i verdensrommet er himmelen? Gud kan heller ikke på samme tid være en og dessuten ha sin sønn sittende på sin høyre side. Kanskje en teolog har svar på disse tingene. Jeg har det ikke.

Likevel: Jeg velger å tro på en Skaper, og tror også at Jesus en gang vandret på jorden og var en usedvanlig mann i sin tid, men om han var Guds sønn? «Gud vet», for å si det det sånn. Jeg har heller ingen tro på at noen havner i helvete på grunn av sin mangel på tro på en Skaper. Det som betyr noe, er hvordan vi lever og oppfører oss overfor andre, både mennesker og dyr.

Ingen vet hva som skjer når man dør. Det mest logiske er jo at det ikke skjer noe som helst, men at kroppens funksjoner stopper opp og, gitt at ingen gjør noe, at vi etter hvert råtner og dannes til jord. Jeg har valgt å håpe på (altså verken tro eller vite) at det finnes en eller annen eksistens etter dette jordelivet. Om det ikke finnes: Jeg vil jo ikke ha vondt av det uansett, så jeg har ingen angst for det som en gang vil komme.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Please reload

Vennligst vent ...