Røykeslutt

Folk som sier det er «lett» å slutte å røyke, vet rett og slett ikke hva det er snakk om. «Profesjonelle» sier at det går så og så lang tid etter at man har stumpet røyken, og deretter blir alt så mye lettere. Tror dette er direkte feil, for hvordan man reagerer er helt individuelt. Husker at broren min snakket om røykesug / lyst på røyk mange, mange år etter at han hadde stumpet sigarettene.

Da jeg lovte å (forsøke å) slutte for en god del år siden, mener jeg å huske at jeg holdt ut mer enn en måned, men like sur var jeg, og slik ble det til at også min kjære kone fant ut at jeg like godt kunne begynne igjen. Hadde også pløyd gjennom en bok som visstnok skulle vise veien til røykeslutt: For noe vas! Kan (kanskje) fungere for noen, men iallfall ikke for meg. Sigaretten var min gode venn, spesielt sammen med en øl eller hjemme på fredagskvelden foran PCen i mitt PC-rom, i min bod nede i kjelleren. (La forøvrig inn skikkelig vifte for at det ikke skulle sjenere de andre i huset, men det hjalp vel ikke helt, selv om det ble tolerert alt for lenge.) Røyken var min gode venn, og slik ville jeg også at det skulle forbli. Kunne ikke se for meg en kveld på byen eller en kveld med alkohol uten en røyk.

Min røykeslutt var «tilfeldig». En søndag midt i august 2010 skulle Ragnhild og jeg ut for å sykle en tur: Fint vær, godt og varmt. Jeg tok en sigarett før vi dro av sted. Da vi syklet inn mot Kykkelsrud fra Bakker bru, fikk jeg problemer med å henge med henne. Trodde det var varmen og forbannet den dårlige formen jeg var i. I den første bakken (opp mot Osloveien) måtte jeg av sykkelen og trille den oppover. Vondt i brystet: Det var da svært så dårlig formen var… Oppover Smieveien måtte jeg også gå av sykkelen. Naboen kom forbi (i bil). Ble forbannet på meg selv som gikk ved siden av sykkelen opp en «enkel» bakke: Satte meg derfor etterhvert på sykkelen igjen og syklet hjem, opp de siste bakkene, på tross av store smerter i brystet.

Vel hjemme gikk jeg rundt, fremdeles med skikkelig smerte i brystet. Greide ikke å sette meg ned. Trodde det skyldtes min dårlige kondisjon, men det gikk ikke over. Etter hvert insisterte Ragnhild på å ringe 113, og da fikk jeg beskjed (etter litt samtale frem og tilbake) om å legge meg ned på sofaen inntil hjelpen kom.

For å gjøre en lang historie kort (kortere iallfall): Jeg hadde fått et lite infarkt og måtte tilbringe noen dager på sykehus. Hadde ikke med meg sigaretter, og kjøpte ingen mens jeg var der. Da jeg kom hjem, tok jeg en sigarettpakke som lå på peishylla, og la i søppelbøtta. Det var min markering på at det var slutt med sigarettrøyking. Det var håpet mitt (at det var slutt, altså), men jeg var selv veldig spent: Hvordan ville det gå i situasjoner som jeg vanligvis forbandt med en røyk? Pils med røyk, stress med røyk, kaffe med røyk, pause med røyk (you name it).

Forundringen ble stor og er fremdeles stor: Ikke noe røyksug fra første dag, hverken i den ene eller andre forbindelsen. Det er som om jeg aldri har vært avhengig av sigaretter. Kan av og til drømme at jeg røyker, men det er i drømme, og føler ikke noe behov for en ‘blås’ når jeg våkner. Er det ikke fantastisk?

Dette var altså min vei ut av sigarettavhengigheten. Finnes sikkert mange andre veier også, men poenget mitt er: Jeg var utrolig heldig som har kommet så lett ut av det. Forstår ALLE som sier at de ikke greier å slutte, selv om de ønsker det. Jeg respekterer det og føler med dere. Tror ikke spesielt mye på bøker og kurs, iallfall ikke for alle. Håper bare at for dere «andre» at dere får en eller annen «trigger» som gjør at dere får det like enkelt som meg.