Jeg bruker «litt» tid på å få lagt det inn, så jeg deler det opp per dag (fremdeles ikke fullført per 05.01.2021!!).
Etter omtrent 17 mil langs pilegrimsleden Camino de Santiago endte vandringen opp i Logroño, hovedstaden i den autonome regionen La Rioja i Spania, fredag 29. april.
Da hadde vi startet opp vandringen søndag 24. april i den lille byen/landsbyen Saint-Jean-Pied-de-Port på den franske siden av grensen, rett nord for Pyreneene.
Vi hadde ankommet ettermiddagen/kvelden før, og bodde på et koselig hotell i sentrum av den lille byen.
Jeg fikk mitt første stempel på «pilegrimskontoret» i byen, og den vennlige damen som stemplet pilegrimspasset mitt ga meg også et skjell til å binde bak på ryggsekken. (ikke det skjellet på bildet under da, men det er ganske likt). Skjellet er liksom ‘merket’ til denne pilegrimsleden.
Da vi startet, bar det oppover nesten med det samme. Vi skulle stige (mer enn, tror jeg) 1000 høydemeter for å komme over Pyreneene. Det var litt regn på veien oppover, og tåke og lave skyer fulgte oss hele veien.
Men for en fantastisk natur! Fikk tatt noen bilder mellom tåkedrivene:
Jeg gikk en god del av denne første dagen sammen med mine kolleger Marianne og Hans Wiggo (kjempefine folk, som de øvrige i gruppen vår). Dette må også sies: Hans Wiggo kastet seg rundt i siste øyeblikk og fylte plassen etter en annen som måtte melde avbud i siste liten. Dermed fikk jeg Hans Wiggo som romkamerat.
Vi passerte grensen til Spania, uten at det sto noe stort grenseskilt (vi kom til Navarra – ikke til Spania), og vi fikk etterhvert også litt sne langs stien og trærne hadde grener med is rundt seg. På den stien vi valgte (nærmere toppen) var det advarsel om at den ikke burde benyttes i månedene november, desember, januar, februar og mars. Men vi var jo i slutten av april, så det er klart vi valgte den.
Omsider kom vi frem til Roncesvalles og hotellet vi skulle bo på. Hans Wiggo konstaterte at statuen av Roland var av plast… De andre bildene er av hotellet og av kirken som lå i forlengelsen av hotellet og av Marianne som nettopp har fått sitt stempel i pilegrimspasset.
Dagen hadde ikke vært spesielt tung for meg, bortsett fra de siste høydemetrene hvor jeg merket at jeg var glad da den siste bratte bakken var forsert. Jeg var (som hver dag ellers siden) heldig med mine turkamerater. Vet ikke om Marianne og Hans Wiggo følte at de måtte vente noe spesielt på meg. Følte at jeg (stort sett) hang med på tempoet.